Jeg SKAL være med på å hjelpe andre i slike situasjoner. En del av min
plan er å kunne hjelpe andre som kommer i slike vanskelige situasjoner,
enten de trenger praktiske råd om hvor de skal henvende seg, eller rett
og slett bare trenger noen å prate med. Jeg skal på lenger sikt samle
inn informasjon om hvilke barnehager som er positivt omtalt og hvilke
som er negativt omtalt slik at jeg kan gi et generelt ja eller nei til
de som spør om de bør la barna sine gå i de aktuelle barnehagene.
Dette er hva som utløste dette behovet for meg:

Da min sønn begynte i barnehagen, gikk det over all forventning. Han
hadde ikke noe separasjonsangst til tross for at han var 2 år gammel
når han begynte, og han gledet seg hver dag. Ble til og med sinna i
helgene når han ikke kunne gå i barnehagen!
Det gikk veldig bra, helt fram mot desember. Da begynte han å forandre
seg, og ble tydelig usikker og begynte å gråte fort hvis han ble
tilsnakket. Dette utviklet seg til søvnproblemer, og han snakket hele
tiden om at han ville ikke i barnehagen, de var bare dumme der sa han.
Etter hvert så ble det til at han holdt seg våken og skrek og skrek
hele kveldene, og helt til 3-4 om natta på det verste. Jeg ba dem om å
holde ham våken i barnehagen, men det kunne de ikke siden han sov så
lite på kvelden. Jeg fikk sovemedisin til ham, slik at jeg fikk rettet
opp døgnrytmen hans på den måten. Etter hvert som han sov bedre og
bedre etter behandlingen, ba jeg dem om å hole ham våken en gang til
slik at han kunne sove bedre om kveldene uten medisinen sin. Dette gikk
de motvillig med på, og de lot det fortsette en måned, kanskje 6-7
uker.
Samtidig som de diskuterte med meg om han skulle holdes våken eller
ikke, så et familiemedlem noe gjennom vinduet som fikk meg til å forstå
mer av hvorfor gutten var så forandret i forhold til barnehagen. En av
de litt eldre ansatte i barnehagen hadde tatt tak i ett av barna, dratt
ungen ned fra sofaen med stor kraft, og begynt å kjefte såpass høyt at
det hørtes tydelig på utsiden. Da forsto jeg med en gang hvorfor gutten
min var blitt så rar. Skjønte hvorfor han sa de tingene han sa…
Rett etter denne hendelsen styreren om å få snakke med meg etter
stengetid i barnehagen. Hun hadde ingen spørsmål eller noe, hun ville
bare fortelle meg at hun var så bekymret over hvordan han plutselig var
forandret når han kom i barnehagen, og at han virket uengasjert og
trøtt når han var der. Etter hvert som hun fortalte om alle tingene hun
mente at var bekymringsfullt, for eksempel at kjærsten min har
reisejobb og at gutten på nå 2½ år hadde fått ny seng, sa hun at valget
mitt stod mellom å la dem legge ham til å sove igjen, eller finne meg i
at de kontaktet barnevernet slik at de kunne fortelle meg alt som var
galt hjemme. Midt i forbauselsen glemte jeg å gi beskjed om hva som var
blitt observert, så jeg valgte så klart å la ham sove igjen for å
slippe barnevernet.
Jeg visste godt hva som kom til å skje når han sov på dagtid igjen. Han
kom til å komme utav døgnrytmen igjen sakte men sikkert. Og jeg fikk
rett! Etter halvannen mnd og litt var det like gale igjen. Han sovnet
første gang igjen rundt 1 om natta, og våknet midt på natta en gang
igjen.
Da ba jeg dem om å holde ham våken enda en gang, og forklarte hvordan
det hele hadde sklidd ut etter hvert. I denne barnehagen har ungene
blitt lagt rundt halv12 om dagen, og er blitt vekket igjen rundt 1400.
Det sier seg jo selv at dette er alt for lenge for en såpass stor gutt!
Jeg sa til dem at dette var min avgjørelse, og at jeg selv vet hva som
er best for min sønn.
Da fikk jeg beskjeden igjen. Jeg måtte sette meg ned med styreren og
snakke om dette, fordi hun synes så synd på ham fordi han er så trøtt
om dagen. Ikke noe nyhet egentlig med tanke på at han ikke fikk sove om
kveldene og nettene… Fikk samme ultimatum denne gangen også. Jeg så
ikke hans beste ved å be dem om å holde ham våken om dagen, og hun
ville derfor kontakte barnevern, PPT kontoret, og helsestasjon, slik at
alle de kunne fortelle meg hva JEG gjorde galt og peke på alle tingene
rundt meg som var galt. Denne gangen fikk jeg samlet meg mer, og fikk
luftet ut alle tingene jeg hadde å klage på mot dem. Deretter spurte
jeg om hun fremdeles syntes det var rart at han ikke ville i
barnehagen, og ikke fikk sove og slappe av skikkelig om kveldene.
Hun kunne ikke svare for seg, hun sa bare at når jeg kunne fremvise et
så voldsomt temperament som å motsi henne, så skulle hun garantert
ringe barnevernet. Da gav jeg henne beskjeden om at jeg kom til å
skrive en offentlig klage mot dem hvor jeg klarla alle punktene mine,
og at jeg kom til å ta ham utav barnehagen siden det likevel bare var
ca 6 uker igjen før ferien deres. Etter det skulle han jo bytte
barnehage uansett.
Jeg har fremdeles ikke hørt noe fra verken barnehagen eller
barnevernet. Jeg har heller ikke hatt problemer med nattesøvnen. Gutten
har derimot blitt mer avslappet og fortalt meg mer uten å egentlig vite
hva han har sagt. Jeg vet nå at de holder hardt i armen, ”hiver” i
sofaen, og at de kjefter i øret slik at de får vondt i hodet…

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det den tiden igjen da.. Tiden da halve Norge skal gå amok med ferier og bortskjemming av unger, bilreparasjoner etter for stor belastning og alt det der.

Selv har jeg ikke planlagt den helt store utflukten når sant skal sies. Jeg og kjæresten (heretter kalt pappa’n etter både gutten og kjærstens ønske) skal ta gutten med til Kongeparken en gang før august, og etter det skal vi til Krakow i slutten av August. På tide vi får noe tid helt for oss selv nå, etter månedsvis med sint gutt i trassalderen osv. Noe som garantert kommer til å slå ut på bilturen mellom Haugesund og Sandnes. Gleder meg? Nei, ikke til den delen, men blir en flott opplevelse for gutten ihvertfall, og det er jo alltid noe å glede seg til! 

Vi må starte tiiidlig om morgen. Å da mener jeg ikke i 9tia! Blir nok start hjemmefra allerede i 7tia. Skal vi se… Sint unge på nesten 3 som ble revet opp av søte drømmer om Elias-chips, sjokolade, og Rampe-pusen? oioioi.. GOOOD MORGEN  gutten min, nå skal vi kle oss i rekordfart og komme oss i bilen! Ja særlig at det blir no suksess… Bilkjøring mer enn 45 minutt er jo heller ikke hans favoritt-hobby, så de 3 timene dette tar, kan bli ren tortur. Spesiellt med tanke på at det blir 6 timer i bil sammenlagt på en dag! Og etter pølser, tur på Bamses slott, karuseller, vannleker pluss pluss pluss kan en jo bare tenke seg hvilken fornøyelse det vil bli med returen… 

Men alt i alt så er gleden i øynene og de evigvarende fortellingene om alt han har gjort den dagen verdt de sure timene.
Men gleder jeg meg til å fly til London til påsken for å la ham sitte i Lokomotivet Thomas? Tror ikke jeg trenger å svare på det engang… 

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som et resultat av kjedsomhet en hel natt, vel og merke.
Jeg har merket meg at jeg blir veldig filosofisk i to tilstander.. Den overtrøtte og den dritings. Akkurat nå var det den overtrøtte som snakka. Jeg startet med god gammal selvransakelse. Tok til vett, for å si det slik! En MSN-flørt ville ikke ha unger på kjøpet, og en annen kom ikke til å være nærmere enn innen 4timers busstur. Rart hvor smart alt virker midt i, ikke sant ? Jaja, uansett, konklusjonen min ble rett og slett at det er ingen som kommer å banker på døra mi helt sånn uten videre. Ikke uten at jeg har godt kjennskap til dem fra før ihvertfall, og for å si det slik: Jeg hadde ikke noen slike kandidater i min krets. Et par bestekamerater som jeg har kjent i nesten 10 år, et par stk som jeg snakker med sånn innimellom, og en hel haug jeg snakker med bare fordi de er felles bekjente.. NEI, hadde ikke mye å gå på der akkurat.
Da jeg likevel var igang med å komme til fornuft med mine siste prosjekter, tenkte jeg over hvor i all verden jeg hadde hatt huet før også. En kleptoman, narkoman, småpedofil, eksperimentell homse, voldelig, lystløgner, og alt det derre andre. Jeg måtte rett og slett bare innrømme at de der var ikke min smak en gang ! Ikke spør hvordan jeg har kunnet være sammen med dem i det hele tatt, og ihvertfall ikke spør hvordan det er mulig å i det hele tatt ha vært sammen med den ene i 3 år. IKKE SPØR, for jeg fatter det ikke selv..
Men da jeg satt der å kikka på elendig natt-underholdning på TV (elendig etter en kamerat bytta jobb vel og merke ;P), var det en setning som ramla ned i huet på meg.. "HEI! Jeg heter Espen! Jeg liker å være litt BAD BOY iblandt!!!"
Jah, hvorfor ikke tenkte jeg med meg selv. På byn finner en jo bare de som er sørpe fulle og som stort sett bare er ute etter en kjapp en (om en ikke er veldig heldig da), og i vennekretsen… vel, la oss bare si det slik at jeg kjenner mange "geeks", og det er ikke helt i min gate. Mye derfor mine tidligere forhold har gått så galt også når jeg tenker meg om. Når jeg har vært hjemme med småtten (jadda, fremdeles 2åringen jeg snakker om, men liten for d om) og vært ute å kikka rundt her, så har det vært heller dårlig utvalg av skikkelige mannebein.. Jeg så skolegutter som skulka, jeg så de velkjente narkomane i by’n, alkoholikerne som venta på 12-pilsen sin, og de eldre med rulator og stokk og you name it. Ikke helt det jeg var på jakt etter. Ikke at jeg var på jakt etter no heller, tenkter mer som at jeg vet hva jeg skal ha når jeg ser det!

Så med disse scenarioene  i minne fant jeg fram kredittkortet idet jeg så en reklame på TV (og gjentatte ganger i bannere på nett) "match.com, for de som tar kjærligheten på alvor". Ja, hva pokker? Man leker ikke butikk heller ??? Så jeg registrerte meg først.. Kikka litt rundt, søkte litt innen 30 kilometer fra meg. Jodda, ganske godt utvalg der, mange som passa til DET kravet ihvertfall.. Så tenkte jeg som så at det skal da noe til for å få full klaff på første forsøk, så jeg betalte for et halvt år med det samme. Jeg kikka bare litt rundt, og tok ikke kontakt med noen spesielle. Var mange som tok kontakt med meg da forsåvidt. De lever og ånder for jobben sin, interressene var PC, gaming, og jobb. KOMMER IKKE PÅ TALE! Morsomt nok var det en jeg snakka mye med for lenge siden som var på samme sted. Hadde jobba i en butikk jeg var stamkunde i for over 10 år siden. Morsomt, måtte jo såklart si HEI da. Ikke verst innen første uka, gammelt kjennskap ble til vennskap osv osv med alt det tullet der. Men det var da ikke derfor jeg var der da. Må da holde fokus!
Jeg ble kontaktet av de langt over 60 og i tillegg opptil flere ganger. Han der tok ikke nei for et svar for å si det sånn.. Tydeligvis en hemmelig drøm om å ha en såkalla "trophy-wife" involvert der.

Så jeg fant ut at jeg måtte jakte litt selv og, for tydeligvis kom ikke Mr. Right ramlende ned i innboksen min heller. Akkurat som med døra, ingen som trakka ned den, derfor jeg satt der å kikka jo! Etter en uke halvannen hadde jeg sett et tydelig mønster. Det var spesiellt en som dukka opp høyt på lista hver gang jeg kikka. Og det var ett eller annet med akkurat han der. MÅTTE bare si hei. Eller.. begynne litt forsiktig med et blunk. Og tiden gikk og ingen respons. Dette var rett rundt nyttår, så kunne jo være at han var på en langvarig fyllekule eller no. Ikke det at det hadde vært helt min stil, men hva pokker har da jeg for stil uansett ? God humor tydeligvis, men SMAK? neh.. Rett over nyttår fikk jeg et blunk tilbake. Okei, klarert for et HEI! Og slik fortsatte det. Snakka i timesvis i slengen, gikk over til MSN ganske kjappt, og da ble det enda mer. Endte opp med at vi avtalte vi skulle møtes på kino. En time før filmen, så fikk vi både snakke sammen, og bare komme gjennom det pinlige første møtet. Gikk overraskende lett, var jo verdens mest normale ting å sitte der face2face!
Han var utrolig snill, kjørte meg hjem etterpå, og avslutta kun med en rask klem. Akkurat som jeg selv hadde tenkt;p Før jeg gikk utav bilen sa jeg at det hadde vært fint om han kunne komme på kaffe eller noe en dag, og der kom han et par dager etter. Nærmere bestemt 5 dager Fikk om mulig enda bedre kontakt! Var kjempekoselig, og jeg bestemte meg for at HAN DER skal utforskes ordentlig. Etter han gikk den dagen gikk jeg rundt å glisa som en tulling resten av tiden. Det var noe der. Galskap kanskje at det kribler så fort, men jodda, det var akkuart det. Inviterte ham på middag til helga igjen. Rettere sagt, hjemmelaga pizza  

For å gjøre en lang detaljert beskrivelse kort: Vi ble sammen under Simpsons The Movie, har vært sammen i 5 mnd nå, og det har aldri vært så rett noen gang før. Et par dager etter vi var sammen fikk jeg en "match-mail".  Etter vi begge hadde fyllt ut de eviglange personlighetstestene, fikk vi 93% match! Fatter ikke hvor de siste 7 prosentene ligger, men det spiller ingen rolle. Vi er lykkelige =D=D

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende