Det startet som alle andre forhold. En blir forelsket og er villig til å se fornuft i det mest bisarre og idiotiske. En er kun i stand til å se den andres positive sider. Og en tror at den oppmerksomheten en blir vist kommer til å vare evig. Sånn hadde jeg det. Det første halvåret. Min eks-psykopat viste seg fra sin absolutt beste side. Han kom med blomster bare fordi han fikk lyst, han møtte opp på jobb med en smurt baguette fordi han tenkte at det kunne bli for hektisk til å få tid til pause… Han ryddet hele leiligheten og vasket den til den skinte før jeg kom hjem fra jobb! Bare det var jo nok til at jeg trodde jeg hadde gjort et varp… Vi satt tett inntil og så på film, snakket gjennom hele natten, og la ikke merke til hvor trøtte vi var før det var gått flere timer.
Men dette forandret seg sakte men sikkert. Etter hvert ble han mer og mer opptatt av alt han ville selv. Det startet i det små. Han spurte om det var greit at han tok seg en tur ut og besøkte noen, eller han spurte om det var greit at han tok en tur til butikken mens jeg var opptatt med noe annet. Joda, helt greit d, tenkte jeg, må da vel gå an å gjøre ting separat også. Samtidig som han gjorde mer på egen hånd, så jeg mindre til disse små tingene som hadde sjarmert meg for noen mnd siden. En dag hadde han vært borte ganske lenge, og jeg var syk. Slapp og utilpass, og hadde ikke energi til å gjøre annet enn å sitte i sofaen og glo på TV. Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre når dere er syke, men når jeg er syk og blottet for energi og arbeidslyst så blir jeg rett som det er sur for ingenting. Denne dagen hadde han altså vært vekke nesten hele dagen. Da han kom hjem så fikk jeg en kvass bemerkning om at jeg ikke hadde tatt oppvasken, og ikke hadde jeg vaska klær sånn som var behov for nå. Nei, jeg er syk, svarte jeg. Jeg blir utslitt bare ved å gå på do! Som svar fikk jeg at det var på tide at jeg også gadd å gjøre noe, og at det ikke bare var han som skulle gjøre alt her. Den syns jeg midt i feber-modusen for meg at var det frekkeste jeg hadde hørt, og satte ham på plass på et vis han garantert aldri kommer til å glemme. Jeg gjorde ham oppmerksom på at det var JEG som hadde vasket vinduer og vinduskarmer hele tiden, og at det var JEG som hadde skiftet på senga hele tiden, og at det var JEG som laget middagen hver dag, så hvor han hadde det fra at jeg ikke hadde gjort noe som helst de siste 4 mnd måtte han svare for selv. Da trakk han frem oppvasken, at det var han som hadde vasket opp hver dag, mens jeg bare hadde sittet der å glodd. Da svarte jeg som så at hvis det var oppvasken som var det store problemet så var det en idiotisk ting å henge seg opp i, for hadde han klart det før, så burde han klare det nå også hvis det var så forbanna irriterende. Han gikk ut. Gav meg den beskjeden at jeg hadde bare med å få rydda opp til han kom tilbake igjen, og da forsvant han til langt på kveld. Jeg tvang meg til å holde meg oppegående lenge nok til å ta oppvasken. Bare for å kunne få fred resten av dagen, og resten av sykdomsperioden.
Dette var vår første krangel. For en fornuftig ting å diskutere, hva? Hvem skal ta oppvasken? Han som har all verdens tid til å putre rundt på moped og leke tulling hele dagen, eller hu som ligger syk og ikke klarer å bevege seg? Uff, for et vanskelig valg!
Etter dette var det tydeligvis fritt fram for ham til å gi blankt faen i alt. Etter dette var det jeg som sto med all husvask, klesvask, oppvask, innkjøp, og til og med pakking opp og ned når vi skulle flytte. Jeg gjorde alt, han var ute og putra rundt på moped. Senere fant jeg ut at han var på besøk hos byens mest beryktede sex-forbryter. En som hadde kjøpt kaniner og satt i hagen sin for å lokke til seg 13-14 år gamle jenter.
Hvordan jeg kunne leve med han der i 3 år? Ikke vet jeg…. Men det kommer mer en annen dag, og dere får nok av ting å undre dere over…
av 52 lesere