De virkelig store problemene startet ikke før vi fikk barn… Mitt første svangerskap, og alt det som følger med det. Kvalme, "diller", slapphet, trøtthet, og rett og slett det å være utav stand til å gjøre noe som helst annet enn å ligge å sove eller se på TV. Det virket ganske uproblematisk til å begynne med, og han var til og med oppofrende når det gjaldt å hjelpe til. Syntes så synd på meg for at jeg var dårlig og alt det der. SA HAN ihvertfall. Det tok slutt når jeg var kommet til 5. mnd det… Når jeg sluttet å kaste opp. Selvsagt var jeg slapp fremdeles da, jeg hadde jo ikke fått i meg noe mat i vettig mengde på flere mnd. Ikke noe variert heller, med tanke på at dietten min begrenset seg til lakrits, yoghurt, og juice. Alt annet kom jo opp igjen med en gang … Så jeg var nå i en rekonvalesens-periode. Men når oppkastet sluttet, sluttet også hjelpen. Da skulle den vordende far ha belønningen sin! Som bestod i å fyke ut av døra med en gang han stod opp, og være ute i timesvis. Komme hjem, forlange mat, for så å forsvinne ut igjen. En telefon i ny og ne uten noe særlig å fortelle eller noen ting å gi beskjed om. Bare mas og forstyrrelser. Jeg var i tillegg slapp fremdeles, og huset fløt over. Jeg skjemtes over å få besøk, kunne ikke fordra det!
Og når jeg var kommet inn i den 6. mnd var jeg bedre i form, men allerede så svær og klumsete at jeg hadde problemer med å gjøre noe som helst. Og der begynte han å komme hjem inn i mellom… For å selv sitte å se på TV og glo, slik at jeg skulle varte ham opp osv. Jeg stod alene. Igjen. med en som kranglet mer enn han gjorde godt. En som kun tenkte på seg selv og ikke den høygravide, hormonelle samboeren som hadde problemer med å reise seg opp på egen hånd…
Kjempefin periode…..
av 40 lesere